Anita Marlen Væge

Kjære mamma, bestemor og svigermor.

Hva skal man si, hvor skal man begynne.
Et menneske fylt med alt det gode man kan tenke seg.

Du var som en støtte, du var så til stede. Du viste oss så åpent at du elsket oss alle. Og barnebarna var ditt lys. De gjorde smertene til å leve med, enda litt til.
Du var så redd du gjorde for lite, du ville så gjerne være med på alt som skjedde. Men sykdommen tvang deg bort fra det. Du sa du skulle ønske du var så mye mer, men det du ikke forsto var at du var alt for oss. Vi snakket om alt og ingenting, du var så utrolig forståelsesfull, du var så til stede. Vi lå på sofaen og fortalte om våre» vondter», irritasjoner, sorger og gleder. Du svarte på en måte som fikk oss til å føle oss så forstått, det var så godt.

Du har vært en mamma som har tålt alt. Du har stilt opp til alle døgnets tider, vist forståelse i tunge stunder og gitt kjærlighet til oss to «beinharde» gutter. Ja, for vi var guttene dine. Du viste oss hvor stolt du var til tross for at ikke alle avgjørelsene våre var så innmari lur. Faktisk var de til tider helt idiotiske. Men du var der uansett, vår livbøye, vårt forbilde. Den beste mammaen var du, uten tvil. De kom så lett ordene «Gla i dæ å, mamma», for det sa du bestandig til oss.

Du var akkurat den svigermora jeg ønska meg, det snakka vi om bare for noen dager siden. Du sa du var så heldig, så heldig som hadde meg, og jeg så heldig som hadde deg. Vi lo og gråt sammen, irritert kunne vi også være, men greide alltid å snakke om det. Vi har til og med dansa i nattklær i sene nattetimer med sang fra cden din som du kjøpte på sydentur. Se for dere det da!
Det var deg jeg bestandig ringte til når jeg var lei meg, eller når jeg var skikkelig glad. Du var så god å ha.
Du var med på fødselen til Lise. Du lå på den harde, fæle sofaen på sykehuset med smerter ganger tusen, men sto på som om det var du som skulle føde. Du var der da ikke pappaen rakk det. Det var fantastisk, det var helt supert å ha deg med!

Så ble du bestemor til to. Lise og Casper har forgudet deg fra dag en!
Du var bestandig til stede, de elsket å være sammen med deg. Hvor mange ganger har du sett de tegnefilmene egentlig Tusen! Egentlig dritlei, men sa ingenting. Lo og gråt deg gjennom filmene sammen med de to. Spilte svarteper og «tapte» alltid! Du elsket begge to som om de var laget av alt gull i hele verden. De brydde seg ikke om at du ikke kunne gjøre så mye fysisk, de elsket at du var akkurat deg. De elsket at du leste bøker, så film og lekte. Du hadde så mange fine samtaler, som om det ikke fantes andre i hele verden. Bare Casper og Lise, og deg.

Du var den beste, den beste i alt. Vi er så glade i deg som ord ikke kan beskrive. Det er derfor det gjør så innmari vondt. Det er nesten ikke til å holde ut.
Det er sorg. Sorg er glede pakket inn i tårer, lengsel og smerte.
Alltid kjærlig, god og snill, aldri vi deg glemme vil.

Takk for alt kjære mor, bestemor og svigermor.

Hvil i fred.

Det var en trist beskjed å få. Minnene trengte seg på.

En barndom og ungdomstid sammen med Anita. Vokste opp i Haugøyan «Den lykkliga gatan». Nå finnes du ikke mer. Men minnene består. Minnene om Anita vil bli stående som den rolige, omsorgsfulle, tålmodige og stabile venninnen. Ei som alltid bare ville alle godt. Det var perioder i livet at kontakten uteble, men når vi møttes var den gode kontakten der med en gang. Din rolige og trygge væremåte gjorde at du var lett å snakke med. Du vil være med i mine tanker når jeg minnes den tiden i våre liv.
Et hjerte kan slå, et hjerte kan briste.
En venn kan man få, en venn kan man miste...
I mitt hjerte er du gjemt, for en venn som deg blir aldri glemt!

Hvil i fred og takk for gode minner

Hilsen Bjørg S. Karlsnes