Jorun ble født på Storoddan i Hemne 17.august 1928. Der vokste hun opp sammen med mor, Ellen Fredrikke, bestefar, Edvard Sandvik og bestemor Thale Anna Sandvik.
Familien livnærte seg av fiske og fangst samt et lite småbruk med gris, sau og høner. De dyrket også grønnsaker, frukt og bær. Hun måtte tidlig ta del i de daglige gjøremål, da bestefar i store deler av året var på fiske langs kysten eller i annet arbeid rundt omkring på gårdene. I dagens målestokk vil vi vel si at det var fattigslige kår. Fisket og det som småbruket ga var vel det som berget den lille familien.
Etter hvert reiste Jorun ut for å ta arbeid. De første åra ble det budeie, hushjelp og barnepike.
I ungdomsåra traff hun Jostein, også han fra Hemne eller mer bestemt i nabogrenda Kjønsvika. De gikk sammen alle åra på grunnskolen i Kjønsvika.
Bekjentskapet utviklet seg, og det ble forelskelse og etter hvert kjærlighet. De flyttet etter hvert ut på Storoddan og overtok småbruket Sandvika enda mens Tale og Edvard levde.
De giftet seg i 1950, og fikk den førstefødte Jon Egil i 1951.
Jorun var målbevisst og flink i skolegangen, men med ansvaret for to gamle mennesker, husdyr og med en mann som i lange tider var på selfangst i Vestisen, ble det ikke mulighet for
videre utdanning. I 1952 ble Einar Jarle født. Tale og Edvard døde med ett års mellomrom i 1955/56. Det er lett å forstå hvor slitsom hverdagen var. I 1957 økte familien da Jan Tore ble født
De ble boende på Storoddan frem til 1965. Jostein arbeidet som sveiser/skipsbygger på Skipsbyggeriet i Grøtvågen og Jorun som butikkmedarbeider på Kyrksæterøra. Etter hvert medførte pendling og ansvar for småbruket til at de solgte Sandvika og bygde nytt hus i Haugen boligfelt her på Øra.
For fortsatt ha tilhørighet til en «flik» av Sandvika bygde de hytte på eiendommen. Denne har nest yngste sønn, Runar og Mari nå tatt over.
Etter at de flyttet til nytt hus, ble hverdagen noe lettere. Overgangen fra utedo i fjøset til moderne bad og vannklosett var enorm. Etter at de etablerte seg her på Øra ble Runar Even og Bård Inge født. Runar i 1965 og Bård Inge i 1968.
Hverdagen på Øra endret seg mye fra livet på Storoddan. I haugen var det nesten bare nyetablerte. Mange hadde arbeidet sitt i en av de største bedriftene på Øra på den tid. Så også med Jorun, hun fikk arbeid på Falk skofabrikk hvor hun også engasjerte seg i fagforeningsarbeid. Hun var ivrig AP- tilhenger, og havnet omsider i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Dette tillitsvervet likte hun svært godt, og foruten strikking, kryssordløsing, og huslige sysler ble det lagt ned mye tid og arbeid i politisk virksomhet.
Men lykken ble kortvarig. Tidlig på 80-tallet ble Jostein alvorlig syk og 7.juli 1986 døde han.
Med ett ble hverdagen snudd på hodet, nå var også skofabrikken lagt ned, så det ble å søke arbeid forskjellige plasser.
Selv om hverdagen på mange måter føltes «problematisk» var det stadig voksende antall barnebarn og oldebarn til trøst. Hun syntes ikke alltid hun fikk nok tid for barnebarna og oldebarna, men hver gang de møttes manglet det ikke på oppdisking og servering. Dette gjaldt forresten ikke bare den yngre garde og helt til det siste anklaget hun seg selv for at hun ikke hadde noe å by på.
Jorun fikk bl.a. arbeid i kommunal regi, på aldersheimen på Eidet. Som kjent ble også denne lagt ned etter noen år. Hun arbeidet senere på Hemne hotell og ble der frem til pensjonisttiden.
Heldigvis ville yngstemann, Bård Inge ta over barndomshjemmet i Haugaveien, det ble etablert leilighet i sokkelen for Jorun. Her bodde hun i mange år.
Etter at Jostein døde tok hun sertifikat for bil, og det ble mange turer fra Haugaveien og ikke minst som fast sjåfør for nabolagets bingoentusiaster.
Etter hvert ble førligheten i beina dårlig, vonde hofter og dårlig bevegelighet gjorde at hun måtte avslutte bilkjøring, det var med stor sorg hun leverte fra seg sertifikatet.
Helsa sviktet på flere områder og resultatet ble omsorgsbolig på helsesenteret. Her var det mange hun kjente, og hun stortrivdes i boligen på senteret.
Til å begynne med holdt hun seg med det meste av det hun trengte, men sykdom forverret oppholdet og etter en hasteinnlagt sykehusperiode kom hun tilbake til senteret hvor hun sovnet stille inn den 19.mars d.å.
Jorun etterlater seg et minne som en sterk og bestemt kvinne, og ikke alltid lett å målbinde.
Gode egenskaper til ettertanke.
Fred over hennes minne.
Hilsen familien. ved Einar Jarle Bergdal